I alle fall ikke ifølge Svenska Jernvegar.
Narvik – Boden – Stockholm
I dag fikk jeg meg en leksjon, i definisjon av hva en rullestol er. Jeg sitter faktisk ikke i rullestol. Jeg sitter i en Permobil. En rullestol må nemlig kunne slås sammen. Personen som sitter i stolen må også kunne gå inn og ut av togvognene. Da – og kun da – er du en rullestolbruker, og kan benytte deg av SJ’s fantastiske ruĺlestolruter.
Jeg kjenner kanskje en eller to som passer denne definisjonen, men de utgjør svært svært få av oss som bruker hjul som framkomstmiddel i stedet for føtter.
Her er starten på min «pol-ekspidisjon».
Et søk på SJ’s hjemmeside ga grunn til optimisme. Ruten jeg hadde sett for meg gjennom Sverige var merket med symbolet for rullestol. Etter å ha lest litt på Internett , fant jeg ut det var best å booke reisen per telefon. Dette startet cirka en ukes intensiv kommunikasjon med 5-6 forskjellige kundebehandlere.
Denne ruten inneholdt to togbytter, men alle var merket med rullestolsymbolet. Etter en dag med undersøkelser fikk jeg en telefonen om at stasjonene ikke hadde utstyr til å løfte meg av og på toget. Jeg spør hvorfor de da er merket med rullestolsymbolet? Jeg får til svar at det gjelder bare visse strekker? ? Jeg sier at de ikke kan ha det merket hvis de ikke har tilbud for personer i rullestol.
Denne nedturen fikk meg nesten til å gi opp hele prosjektet. Heldigvis gir jeg meg ikke så lett. Dessuten hadde jeg allerede kjøpt billetter til deler av ruten lenger ned i Europa, samt billetter til min «sydpol» . Kunne jeg ta toget fra Fauske til Oslo, og så videre til Gøteborg? Nei, her var det helt fullt. Fly til Oslo, tog derfra? Alt for dyrt. Helt tilfeldig sjekket jeg lørdag 11. på nytt. Plutselig var det dukket opp en ny rute, denne gangen via Stockholm. Alt jeg trengte å få til var å komme meg ombord på toget i Narvik. Var dørene brede nok? Kunne stolen stå en plass? Jeg dro for å sjekke.
Et håp ble tent. Vi fant en heis.
Her må det måles. 90 cm dyp, 67 cm bred.
80 pluss 10 blir…
Jeg drar rett hjem og måler rullestolen. 65,5 cm bred. 83 cm dyp – hvis jeg rygger. Jeg skal inn på det toget!
Optimistisk som jeg er, bestiller jeg billetter på nett. Sovekupé til 3. Nye telefoner. Nye nedturer. De kunne ikke tilby sovekupé tilpasset rullestol i fra Narvik. Det var bare første klasse som hadde den typen. Fast bestemt på å gjennomføre prosjektet mitt, sa jeg at rullestolen kunne stå igjen i sittevognen, så kunne assistentene mine bære meg til sovekupéen. En dag senere får jeg den første positive telefonen på en uke. De skal hekte på en førsteklassevogn med rullestolkupé i Boden. Jippi! Jeg skal få ligge på siste del av ruten til Stockholm.
Gikk det slik? Vel, jeg sitter fortsatt i sittevognen, og det er 70 minutter til jeg er i Stockholm.
Spesialkost må til, for oss som skal holde ut lenge.
Få med deg resten av historien i del to.